Vi sender folk hjem. Men hjelper det?

Har du noen gang brukket et bein? Da har du helt sikkert gått og sett frem til at det skal bli ferdig med å gro! Har du noen gang ligget i senga med influensa? Da har du nok gledet deg til å bli frisk og rask igjen!

I overkant av 25% av voksne i yrkesaktiv alder antas å lide av kronisk sykdom med langvarige smertetilstander. Smerte er noe man etter hvert blir vant til, og folk blir etter hvert vant til at folk rundt dem har smerter. Det er sånn det er, og det er ikke så mye man kan gjøre noe med.

Men vet du hva som ofte er det verste med kronisk sykdom og smerte? Det vet du sannsynligvis ikke, om du ikke går rundt med det selv.

Det verste er ofte vissheten om at dette ikke kommer til å gå over.

Man ser ikke frem til at det skal gro. Man ser ikke frem til at det skal gå over. Man er veldig bevisst at dette er noe man skal leve med resten av livet, og ofte med en visshet om at det bare kommer til å bli verre.

Da kommer ofte mørket snikende. Det skumle mørket, med den like skumle medfølgende statistikken. Statistikken som sier at spesielt menn i alderen 40-50, ofte med fysiske plager, er spesielt utsatt.

Så kommer spørsmålet: Hvordan tilrettelegger vi arbeidslivet for denne gruppen som ofte ikke skal vedkjenne seg de alvorlige problemene de sitter på?

Under Covid fikk vi et universal-svar: Hjemmekontor! Litt småsyk? Hjemmekontor! Psykisk sliten? Hjemmekontor! Dårlig bevegelighet? Hjemmekontor!

Hjemmekontoret har blitt en quick-fix. Og det gir oss en fantastisk fleksibilitet, det skal det ha. Men tilbake til hovedpoenget, og til mørket: Om vi har kollegaer og ansatte som sliter med dette mørket — er løsningen da å plassere dem hjemme alene?

Som leder tenker jeg på dette oftere enn jeg kanskje burde. For det er lett å si "jobb hjemmefra i dag" og føle at man har tilrettelagt. Men tilrettelegging handler ikke bare om hvor noen sitter. Det handler om at noen faktisk ser dem.

Jeg har ikke alle svarene. Men jeg tror vi må begynne med å snakke om det. Og kanskje innse at den enkleste løsningen ikke alltid er den beste.

Hva tenker du — klarer vi å fange opp folk som sliter, når vi ikke ser dem?